Fotograf til fotografi

En fotograf er en ting, men det er mange varianter av fotografer. Men i hovedsak så er en fotograf en betegnelse for en person som arbeider med å framstille fotografier ved hjelp av et kamera og lys. En fotograf må beherske fargelære, behandle lys og skygge, kunne planlegge bildets budskap og uttrykk. I fotografiens tidlige historie var det ingen utdanning for å bli fotograf. Det finnes nå fagskoler som utdanner fotografer. Utdanningen er i Norge omfattet av lærlingeloven.

Fotografi

En fotograf søker hele tiden etter motiver til sine bilder eller fotografier. Et fotografi er en permanent gjengivelse av et bilde ved hjelp av lys, optikk og lysfølsomme komponenter som kan lagre bildeinformasjonen. Gjengivelsen kan være monokromatisk (ensfarget, gjerne sort/hvitt) eller flerfarget. Et fotografisk bilde dannes ved å eksponere en lysfølsom overflate, for eksempel en film eller en lysfølsom bildebrikke, for lysstråler gjennom et optisk system (kamera). Det optiske systemet kan være så enkelt som et hull, en optisk linse, eller et objektiv, som er et sett av linseelementer som samler og fokuserer lysstrålene.

Fotografi
Fotografi

Fotografiets historie

Fotografiet er resultatet av å kombinere flere tekniske oppdagelser. I lang tid før de første fotografier var laget, oppfant Ibn al-Haytham (Alhazen) (965–1040) camera obscura og hullkameraet, Albertus Magnus (1139–1238) oppdaget sølvnitrat, og Georges Fabricius (1516–1571) oppdaget sølvklorid. Daniel Barbaro beskrev et diafragma i 1568. Wilhelm Homberg beskrev hvordan lyset mørknet noen kjemikalier (fotokjemisk effekt) i 1694. Boken Giphantie (av den franske Thiphaigne de La Roche, 1729-1774) beskrev hva som kan bli fortolket som fotografi.

Fotografiet som anvendelig prosess går tilbake til 1820-tallet, med utviklingen av kjemisk fotografi. Det første stabile fotografiet var et bilde produsert i 1826 av den franske oppfinneren Nicéphore Niépce. Bildet hadde åtte timers eksponeringstid, så han forsøkte å finne en ny prosess. Han arbeidet sammen med Louis Daguerre, de eksperimenterte med sølvforbindelser, basert på en oppdagelse av Johann Heinrich Schultz i 1724, at en sølv- og krittmikstur mørkner når den blir eksponert for lys. Niépce døde i 1833, men Daguerre fortsatte arbeidet, og nådde omsider høydepunktet med utviklingen av daguerreotypiet i 1839.

Fotografiets historie
Fotografiets historie

Hercules Florence allerede laget en svært lik prosess i 1832, og han kalte den Photographie. William Fox Talbot hadde tidligere oppdaget en annen måte å ordne et sølvprosessbilde, men hadde holdt det hemmelig. Etter å ha lest om Daguerres oppfinnelse, foredlet Talbot sin prosess, slik at den kunne bli rask nok til å ta fotografier av mennesker. Innen 1840 hadde Talbot oppfunnet kalotyp-prosessen, som lager negative bilder. John Herschel laget mange bidrag til de nye metoder. Han oppfant cyanotyp-prosessen, nå kjent som blåkopi. Han var den første som brukte betegnelsene «fotografi», «negativ» og «positiv».

Helt siden fotografiets barndom hadde mange eksperimentert med ulike metoder for fargefotografering, og i 1907 introduserte Brødrene Lumière Autochrome for markedet, den første kommersielt tilgjengelige metoden for å ta bilder i farger. Brødrenes fremgangsmåte gikk blant annet ut på å dekke en glassplate med en film bestående av kornene i potetstivelse. Disse stivelseskornene hadde på forhånd blitt badet i fargestoff, slik at de var henholdsvis røde, grønne og blå, og fungerte dermed som et lysfilter. Dette laget ble igjen dekket av et tynt lag emulert væske. Å ta et bilde forutsatte likevel relativt lang eksponeringstid, og glassplatene var tunge for fotografer å ha med seg på reise, så da fotografisk film begynte å dukke opp i 30-årene, ble Autochrome gradvis faset ut.

© 2021 Paalfoto