Digitale fotografier

Ved digital fotografering benyttes i stedet for fotografisk film en lysfølsom bildebrikke med et høyt antall små sensorer (piksler) og et minnekort. Bildebrikken omdanner lysets intensitet for hvert av de små billedpunktene elektronisk til numeriske rådata, før de lagres som en digital bildefil på et permanentlager. De fleste digitale kameraer har innebygd en datamaskin som behandler bildebrikkens rådata og danner et ferdig digitalt bilde som kan vises på en dataskjerm. En slik skjerm finnes også på de fleste digitale kameraer. Bildefilen kan overføres til en separat datamaskin, hvor bildedataene kan redigeres i et bildebehandlingsprogram, også kalt et digitalt mørkerom.

I digital fotografi, i motsetning til i tradisjonell fotografi med fotografisk film, bruker en elektronisk bildebrikke til å lagre bilder som binærdata i kameraet eller på et annet elektronisk lagringsmedium.

Et digitalbilde framkommer ved at en bildebrikke i kameraet eksponeres for lys. Bildebrikka er bygd opp av et visst antall lysømfintlige sensorer, som svarer til de lysømfintlige sølvkornene på en film. Den lysmengden og fargetonen hver sensor utsettes for, blir lagra som tallverdier i en bildefil. Når bildet gjenskapes på en dataskjerm eller via en printer på papir, representeres verdiene fra hver enkelt sensor i bildebrikka som et bildeelement eller piksel. Det antall bildeelementer som utgjør bildet, kalles bildets oppløsning.

Digitale fotografier
Digitale fotografier

Oppløsning

Pikseloppløsningen til et digitalt fotografi bestemmes av hvor mange sensorer bildebrikken i kameraet er bygget opp av. Pikseloppløsningen benevnes i antall piksler, altså antall bildeelementer sensoren har produsert. I moderne kameraer er antall piksler oftest i størrelsesordenen antall millioner piksler, da angitt med prefikset mega. Ved vanlige forstørrelser oppfatter ikke det blotte øyet hvert bildeelement for seg, men rettere som et helhetlig bilde på grunn av kontinuerlige overganger mellom ulike fargetoner og lysstyrker. Ved stor relativ forstørring trer bildeelementene tydelig fram, og man får et godt inntrykk av hvordan bildet er bygget opp.

Et digitalbilde med en oppløsning på seks megapiksler gir et bilde med utmerket fotokvalitet i A4-format, mens et bilde på tolv megapiksler gir utmerket fotokvalitet på forstørrelser opp til 40 x 50 cm. Bildene kan forstørres mer enn det, men kvaliteten blir gradvis forringet parallelt med størrelsen. 35mm film, kalt fullformat i digitalkameraer, tilsvarer rundt 20-25 megapiksler.

Lagringsformater

Det finnes en rekke ulike filtyper for lagring av bildedata. De mest vanlige er:

RAW. RAW-formatet gjengir bildet slik bildebrikka registrerer det, og er et svært plasskrevende format. Vanlig filstørrelse for et RAW-bilde er 8-15 MB. Digitale speilreflekskameraer og mer avanserte kompaktkameraer kan ta bilder i RAW-format. Bilder i RAW-format må databehandles og konverteres før utskrift eller visning på skjerm.

TIF. TIF-formatet brukes for bilder som er databehandla i kameraet og er klargjort for utskrift eller visning. TIF-formatet er svært plasskrevende; TIF-filer er normalt større enn tilsvarende RAW-filer. TIF-formatet brukes når det kreves bilder av svært høy kvalitet.

JPG (JPEG). JPG-formatet brukes også for bilder som er behandla i kameraet og klargjort for bruk. Til forskjell fra TIF-formatet lagres dataene i komprimert form for å spare plass. Vanlig filstørrelse for et JPG-bilde er 1-5 MB, avhengig av komprimeringsgrad. Ved lav komprimering gir JPG-filer ikke synlig kvalitetstap i forhold til TIF, mens høyere grad av komprimering kan gi seg utslag i synlig kvalitetstap. JPG-formatet er det mest vanlige innen amatørfoto og ved publisering av bilder på internett.

© 2021 Paalfoto